Uførereformen 2015

De er mødre, fedre, besteforeldre, onkler og tanter, barn og barnebarn. De er aktive samfunnsdeltakere, de er samlingspunkter både innad i familier og i lokalsamfunn. De er deltakere i frivillige organisasjoner. De er viktige og verdifulle samfunnsmedlemmer. De er uføretrygdede.

Uføretrygdede er ikke parasitter som snylter på de av oss som er så heldige at vi kan jobbe. De er mennesker som hver dag kjenner på kostnadene ved ikke å ta del i arbeidslivet, både økonomisk og sosialt. De har en tendens til å svare unnvikende og lite stolt når man spør dem om hva de gjør. Fordi de fleste av oss legger mye av vår identitet i hva vi jobber som, er det lite stas å fortelle at man ikke har noe yrke, at man mangler denne viktige og meningsskapende arenaen i sitt liv.

Uføretrygdede er ikke mennesker som velger å gå på trygd fremfor å være i arbeidslivet. Uføretrygdede er ikke late. Uføretrygdede er uheldige. De vet mer enn de fleste om sykdom, hva det vil si å ha vondt, hva det vil si å være satt utenfor. Det er viktig å minne om at det ikke er noe «dem» og «oss». Vi er alle i samme båt, for det kan brått bli deg, det kan brått bli meg.

Det ble mamma. Hun er uføretrygdet, og hun lider hver dag av å stå utenfor. Hun skulle så gjerne, men kroppen krangler. Hun sliter med revmatisme. Det er en kronisk sykdom, sykdommen og smertene er der hele tiden. Da blir det vanskelig å arbeide, uansett hva slags kompetanse man måtte ha. Helsen blir ikke bedre. Smertene forsvinner ikke. Likevel graver hun seg ikke ned. Så lenge det er liv, er det håp.

En dag blir det kanskje mulig å komme seg tilbake til arbeidslivet. Men i mellomtiden skal livet her og nå også leves, regninger betales. Det tærer på. Det er en langvarig og tung kamp hvor ingen berømmer innsatsen til den kjempende. Den uføretrygdede kjemper alene. Og tiden går.

Uføretrygdede er ikke late. Uføretrygdede er uheldige.

«Godt nytt år», sier vi. Selv om de økonomiske utsiktene for Norge ikke er like gode som normalt, og folk flest ser ut til å måtte nøye seg med kun et par prosent i reallønnsvekst, har vi det ganske godt. Men for en del uføretrygdede er det ikke et godt nytt år. Det er et år med enda dårligere økonomi. Takket være den nye trygdereformen som trådte i kraft fra nyttår.

Mamma har måttet si opp avisen og glemme alle planer om å gå på kino, konsert eller teater. Hver krone må snus, planen om innimellom å unne seg økologiske grønnsaker går i vasken. Ferien blir en tur til familie som kan by på gratis overnatting. Isolert sett er det bare små hverdagsligheter å gi avkall på, men summen av slike hverdagsligheter utgjør et liv.

Den nye trygdereformen gjør at ca. 34.000 uføre vil tape mellom 3000 og 6000 kroner i året, eller opptil 500 kroner i måneden. Likevel er dette å regne som «omtrent det samme», ifølge en uttalelse arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) kom med i VG.

Mamma er i denne gruppen. Mamma har om lag 200.000 kroner i gjeld. Hun har fått redusert sine månedlige utbetalinger fra 15.100 kroner til 14.200 kroner. Det tilsvarer et nominelt inntektstap på 6 prosent. Med en forventet inflasjon på 2,5 prosent svarer det til en nedgang i reell inntekt på 8,5 prosent.

Regjeringen later ikke til å skjønne at marginaleffekten av noen hundrelapper fra eller til er mye større for dem som ikke har så mye.

Til samme avis uttalte Robert Eriksson at «jeg vil ha bedre sosialt sikkerhetsnett – et samfunn med mindre forskjeller». Det var fint sagt. Men la oss minne om at ministeren sitter i en regjering som går inn for å gi skattelette til de rikeste og samtidig altså tar fra noen av dem som allerede har minst. Regjeringen later ikke til å skjønne at marginaleffekten av noen hundrelapper fra eller til er mye større for dem som ikke har så mye. At Eriksson bagatelliserer det hele, er direkte usmakelig.

Når ministeren så sier til VG at «Den enkelte må i større grad stille seg spørsmålet: Hva kan jeg bidra med selv, slik at jeg får den nødvendige kompetansen til å få fremtidens jobber?», må vi minne om at det for mange ikke er snakk om manglende kompetanse, men manglende helse. Som arbeids- og sosialminister burde han greie å uttrykke seg på en måte som gir tilkjenne et minimumsnivå av respekt for de uføretrygdede.

Det er vanskelig ikke å tolke «de» som «de trygdede», og det å nyte som å få trygd. Slik setter ministeren likhetstegn mellom trygd og nytelse. Det er en retorikk som stinker. En retorikk som mistenkeliggjør alle trygdede.

Andreas Haga Raavand Sønn , Lars Haga Raavand Sønn.

Publisert: 12.apr. 2015 08:19 Oppdatert: 12.apr. 2015 09:03