Da jeg som 14-åring fikk den gang da den obligatoriske BCG-vaksinen, startet ett liv med helsevesenet. Jeg fikk anafylaktisk sjokk, og ble i hui og hast bevisstløs sendt avgårde til sykehus med helikopter. Våknet opp til en kropp, der armer og ben var helt ute av kontroll. Kroppen hadde kramper, og motorikken var elendig. Det roet seg etterhvert, men paresene ble igjen.

 

Fulgte så ett år i rullestol, med en tung og frustrerende opptrening til å lære å krabbe for så å lære å gå igjen. Det ble ett tungt år med mye hodepine og frustrasjon, men på bena kom jeg. Takket være at jeg er rødhåret og sta! Ett nytt tilbakefall 6 år senere førte til ett langt opphold på Rikshospitalet og ny opptrening av gangfunksjonen.

Satt igjen med en høyreside som var svekket og en høyresidig hodepine som utviklet seg til migrene. Det har ikke hindret meg i å ta en høyere utdanning og ha en karriere innen jobb, og jeg har fått oppleve å reise verden rundt med jobben min, som og var min hobby. Så i 2010 startet mitt smertehelvete, da høyrearmen plutselig hovnet opp og nervesmertene kom på banen. Det strålte opp hele høyresiden av hodet og ut i høyre arm. Klarte av og på å stå i jobb fra 2013 fram til 2016, da ble det bom stopp.

 

Hadde da vært gjennom en operasjon på Rikshospitalet hvor jeg fikk fjernet øverste ribben på høyresiden, for å gi bedre plass til nervebunten som lå i klem der. Dessverre ble utfallet motsatt av hva vi håpte. Det var en risk og det var jeg blitt gjort oppmerksom på før operasjonen, men når man har smerter gjør man ALT for å finne lindring. Så i 2016 ble jeg 100% sykemeldt og min tid i arbeidslivet var over. En stor sorg som ennå sitter i kroppen. Etter noen måneder i sofaen tok jeg tak og kom meg inn på ett rehabiliteringsopphold hvor blant annet pusteøvelser var en del av timeplanen. Hadde ikke noen tro på at det skulle hjelpe, og syntes det hele var rart og tullete i starten, men etter noen timer skjønte jeg mer, og jeg følte at alt det stresset inni meg roet seg ned når jeg gjorde disse øvelsene. Så da jeg kom hjem, meldte jeg meg inn i ett kor. Jeg som ikke hadde sunget i kor siden barndommen! Men, det er det beste jeg har gjort for meg selv!

 

Når jeg står der og konsentrerer meg om teksten, notene og samsangen med de andre kjenner jeg nesten ikke noen smerte! Det er bare en varm og god følelse, og (mestrings)glede i kroppen. Jeg hadde funnet min smerteblokk .

Har nå også tatt timer hos en operasanger – ikke for at jeg har noen god stemme (heller tvert imot kanskje), men for å lære pusteøvelser. De øvelsene er med meg i hverdagen nå, og i tillegg gleder jeg meg hver uke til de to timene på onsdag når vi skal øve med koret! Jeg går på mange tunge og sterke medisiner, og de må jeg ha for å klare hverdagen, men det å synge i koret gir meg en smertelindring som ingen medisin kan gi meg .

 

HAR DU EN SMERTEBLOKK? Fortell oss gjerne om den med ett kort stikkord eller mer i kommentarfeltet til dette innlegget på vår Facebookgruppe “FKS, avd. Oslo og omegn”.

At vi deler, kan hjelpe andre å finne noe som kan gi de en pust i hverdagen.